About the need for popular resistance against Putin

So why do Putin fear popular resistance in the west if he capitalize on westerners mistrust to the authorities?

 

 

Sigurd Lydersen Because popular resistance of the kind Bush faced when planning to attack Iraq will mean that he will loose his only asset, the propagandawar. Westerners, like the Russians, ought to swallow the myth of Russia as a victim of western aggression for ages, striving for a balance in the world against American ambition for unipolar world-control, and conceive a better relation to Putins Russia as the only alternative to a third world war. In this context all resistance appears dangerous and warmongering, and Putin will have it his way. A widespread clear understanding of the criminal charachter of the Putin-regime, and support for the democratic forces in the former USSR represented by the Maidan, will undermine this game completely, and reduce Putins power to nothing.

 

https://www.facebook.com/groups/kyivpost/permalink/10153241471014651/?comment_id=10153244030939651&offset=0&total_comments=10&comment_tracking=%7B%22tn%22%3A%22R%22%7D

En bløff

Fredrik Wille Mjølnerød: Poenget mitt er allerede redegjort for, at sovjeterne vinket farvel til totalitarismen med Stalin, mens vi har holdt fast på den med den tåpelige, blinde, brutale, imperialistiske "antikommunismen" vår, som russernes sang i går egentlig handler om, nemlig at det som betyr noe er hva millionene stemmer for, og at det gjelder å leve ut og i en drøm, og at den objektive skitne virkeligheten ikke er noe å bry seg om. Den kan vi sette ut til lavtlønnede arbeidsinnvandrere og barnearbeidere i lavkostland. Du og millionene går faktisk rundt og tror at historien har vist at Marx og Lenin tok feil. Ja, du har blitt fortalt det på skolen til og med, og kanskje fått god karakter for å ha gjengitt det på eksamen, og du får vrangforestillingen bekreftet daglig i norske medier, også er det altså bare en bløff. Er det ikke utrolig?

https://www.facebook.com/groups/789590041089306/permalink/848241151890861/?comment_id=848284548553188&offset=0&total_comments=13&comment_tracking=%7B%22tn%22%3A%22R%22%7D

A million voices

Dette er ikke en kamp mellom Russland og vesten, men mellom totalitarisme og demokrati, og ja, der har vi vel så mye å svare for som det tidligere Sovjetunionen. Mens Sovjetunionen etter Stalins død tok et oppgjør med totalitarismen, så fortsatte vi her på vestlig side med vår propaganda og blodige kriger for å fremme egne imperialistiske interesser under påstått "oppdemming for kommunismen". Sovjetunionen ble i virkeligheten avideologisert etter Stalin, mens vi har fortsatt med å leve i en gjennomideologisert antikommunistisk boble. Det som foregår nå er at at Russland har bestemt seg for å fylle denne boblen med sitt tilpassede innhold, kjent som russkij mir. Jeg sier at vi må ta kampen for demokrati, slik Ukrainerne har gjort, og endelig fri oss fra våre egne misforståelser. Blokkpolitikken forsvant med den kalde muren. Nå dreier det seg om demokratisering av vesten og det tidligere Sovjetunionen, eller videre totalitarisering av oss av Russland. Den russiske oppvisningen i gårsdagens Eurovision Song Contest og det ukrainske fraværet var nok en russisk propagandaseier, og folk aner ikke hva de er med på og stemmer i vei. A million voices, my ass.

 

https://www.facebook.com/groups/789590041089306/permalink/848241151890861/?comment_id=848277338553909&offset=0&total_comments=5&comment_tracking=%7B%22tn%22%3A%22R%22%7D

Vår feilaktige forestilling

For meg framstår det som et München-forlik som kun tjener Putins interesser. Det Putin trenger er at vi på vestlig side ikke ser på hans Russland som en fiende, slik vi helst ikke vil, siden vi er innsauset i en feilaktig forestilling hvor Russland i 91 hilset farvel til totalitarismen og bega seg inn på "normaliseringens" vei. Vi tviholder på denne forestillingen, og mangler alternativ til den, fordi det vil bryte med grunnleggende forestillinger vi har om verden. Vi velger altså å tro at veien å gå er å gi Putin innrømmelser, og gjennom eksempelets makt klare å bryte kontrollen han har over folk i områdene regimets hans kontrollerer? Det som da kommer til å skje er at Putin fortsetter med og vil lykkes med strategien sin å koble seg opp mot og fremme sterke totalitære tendenser i våre egne samfunn, og dra oss inn i "russkij mir", som er fullt ut kompatibelt med dagens europeiske samfunns, nærings og arbeidsliv. Eks-Sovjet blir ikke demokratisert, men vi blir enda mer totalitarisert. Det vestlige eksempoelets makt finnes dessverre ikke, og det er på høy tid at vi spør oss selv hva demokrati egentlig er.

https://www.facebook.com/emilia.mikkelson.1/posts/1631687203728986?comment_id=1631692487061791&offset=0&total_comments=9&notif_t=feed_comment_reply#

Putin på offensiven

Altså, naivt: Leit at arrangementer som er ment å skulle samle folk blir arenaer for splid og konflikt, tenker nå jeg. Det bør ikke være noe mål i seg selv. Putin-regimet vil uansett ha propagandaeffekt av det, slik de hadde med 9. mai-markeringen sin. De er tjent med at konfliktlinjene blir tydelige, og at vi på vår side vakler og er uenige med hverandre. Hvor stor støtte har egentlig Ukraina i den krigsfryktende befolkningen? Putin-regimet har den voldsomme fordel at de har nakketak på de folkene de kontrollerer, mens vi altså forsøker å praktisere demokrati og ytringsfrihet, noe som gir store muligheter for Putin-regimet til å utvikle og styrke femtekollonner under deres kontroll i samfunnet vårt. Fredsmarsjen vi arrangerte 21. september i fjor var et forsøk på å rekke en utstrakt hånd til den hardt pressede demokratiske opposisjonen i Russland. Vi, dvs. representanter for Den ukrainske forening i Norge,var i møte med Norges fredsråd, men fikk ikke dem med på å stille seg bak dette initativet. Fredsbevegelsen i Norge ser på NATO som en større trussel enn Putin. Siden da er altså den karismatiske lederen som ga håp og kraft til den russiske opposisjonen Boris Nemtsov skutt og drept på åpen gate. Putin-regimet er på offensiven og kan fornøyd kvittere med stadig flere Putin-vennlige maktovertakelser i vesten, mens vi på vestlig side er i villrede og på febrilsk leting etter muligheter til å normalisere forholdene til Russland igjen. Det mumles om at Obama har inngått en München-aktig avtale med Putin om at de skal få beholde Krim mot at resten av Ukrainas territorielle integritet blir respektert, som om det vil være en løsning å stole på. Det er situasjonen, Staale Skjelstad. Jeg sier som Sverre Krangleskogheim: Gakk, gakk!

 

https://www.facebook.com/bjoner/posts/755553817898712?comment_id=755569991230428&offset=0&total_comments=7&comment_tracking=%7B%22tn%22%3A%22R%22%7D

Krimtatarene: En nasjon av demokratiaktivister

Krimtatarenes videre skjebne på Krim handler om demokratiets og menneskerettighetenes kår i hele det tidligere Sovjetunionen – og i Europa og resten av verden.

Skjebnen vil ha det til at krimtatarene dagen etter vår egen nasjonaldag, 18. mai, markerer årsdagen for verdenshistoriens mest effektive og brutale deportasjon av rundt 200 000 kvinner, barn, eldre og syke. Natt til 18. mai 1944 slo Stalin-regimet til, og rensket i løpet av få dager hele halvøya for de som var igjen, etter at de mest arbeidsføre var sendt i tyske arbeidsleire eller var med på å slå nazistene tilbake. De ble sendt i kuvogner til skogene i Sibir. Halvparten døde under transporten som tok flere uker, og av sult og sykdommer og summariske henrettelser. For krimtatarene var deportasjonen i 44 kulminasjonen av et kontinuerlig folkemord siden Krim ble erobret av den russiske Katarina den store mot slutten av 1700-tallet.

De minnes 18. mai som Sürgün, som betyr eksil på det tyrkiskbeslektede språket deres. Sürgün framstår som en ufattelig skjærsild for hele den krimtatarske nasjonen, med den umenneskelige transporten, og under ekstreme forhold først i de sibirske skogene og etter hvert på de usbekiske bomullsmarkene. At de klarte å overleve denne prøvelsen som nasjon og med Sovjetunionens oppløsning i 91 vende tilbake i stort antall til Krim, er en beretning med bibelske dimensjoner. Vel vitende om at de har stått overfor en overmakt som helst har villet se dem opphøre som egen nasjon, har krimtatarene visst å organisere seg politisk, og hele veien kjempe med ikkevoldelige, politiske midler for retten til å eksistere og vende tilbake til sitt rettmessige hjemland Krim. Krimtatarene og deres ledere har med det gått i bresjen i kampen for sivile rettigheter mot det sovjetiske regimet, og som nasjon utgjort en sentral del av den sovjetiske menneskerettighetsbevegelsen. Krimtatarenes rettighetskamp var en viktig faktor i utviklingen som til sist førte til Sovjetunionens fall.  Deres ledere har betalt med årevis i sovjetiske fangeleire, og den fremste av dem, den ukrainske parlamentarikeren Mustafa Dzhemilev, har bak seg verdens lengste sultestreik over 303 dager. Krimtatarene var i 1987 de første i Sovjetunionen med politiske protester på den røde plass, og de innførte teltleiren som virkemiddel, som inspirerte oransjerevolusjonen i 2004 og Maidan i 2014 i Kiev. 

Krimtatarenes hjemvendelse til og fortsatte eksistens i hjemlandet Krim er på denne bakgrunn også et symbol på det endelige oppgjøret med den stalinistiske totalitarismen og demokratiseringen av det tidligere Sovjetunionen. Vi har med krimtatarene ikke å gjøre med en dødsdømt rest av det osmanske imperiet, slik mye av mediedekningen feilaktig gir inntrykk av, men med framtida for det postsovjetiske området. Krimtatarene er tilbake på Krim, men møter i den nye russiske okkupasjonsmyndigheten påny regimet som gjør gjeldende et folkemord på den opprinnelige nasjonen på Krim. Krimtatarenes videre skjebne på Krim handler om demokratiets og menneskerettighetenes kår i hele det tidligere Sovjetunionen – og i Europa og resten av verden.

Putins dekret om rehabilitering av krimtatarene i kjølvannet av invasjonen, er skuebrød mot realitetene på bakken på Krim. Anledet av den unge og billedskjønne sjefsanklageren Natalja Poklonskaja har okkupasjonsregimet erklært krimtatarenes politiske og kulturelle institusjoner krig. Krimtatarenes politiske organisasjon, folkeforsamlingen Qurultayen og det utøvende organet Mejlizen, har blitt stemplet som «ekstremistisk» og står i kontinuerlig fare for å bli forbudt. Mejlisens tidligere leder Mustafa Dzhemilev og den nåværende Refat Chubarov har begge fått innreiseforbud til Krim. Samtidig som den trygge politiske organiseringen er satt under press har krimtatarene opplevd flere tilfeller av bortføringer av unge mennesker. Noen har forsvunnet, flere har blitt funnet drept og noen har dukket opp igjen og i frykt for eget liv presentert oppdiktede usannsynlige historier om bakgrunnen for forsvinningen, med den åpenbare hensikt å spre ytterligere forvirring, frykt og usikkerhet i befolkningen.

Okkupasjonsregimet skrudde tommestikken ytterligere til da den krimtatarske uavhengige TV-kanalen ATR 1. april i år ble tatt av lufta, etter flere mislykkede forsøk på å få omregistrert kanalen under russisk lovgivning. Alle søknadene kom i retur med ulike byråkratiske, søkte begrunnelser, som ved nærmere ettersyn viste seg ikke å ha hold i gjeldende regelverk. Mens okkupasjonsmyndighetene latterliggjorde kanalen med påstander om at de med vilje ikke hadde fylt ut søknadene riktig, så gjorde sjefsanklager, også kjent som «prosecutie», Poklonskaja, i en twittermelding det klart at det ikke var aktuelt med en TV-kanal på annet språk enn russisk på Krim.

Før ATR ble stengt ble det gjennomført en razzia mot TV-kanalen. Målet for de kamuflerte innsatsstyrkene var all dokumentasjon som fantes fra demonstrasjonene foran parlamentet i Simferopol 26. februar 2014, dagen før invasjonen tok til da væpnede styrker nattestid inntok parlamentsbygningen. Okkupasjonsregimet har stemplet 26.februardemonstrasjonen som ulovlig, og bruker nå den inndratte dokumentasjonen fra demonstrasjonen som grunnlag for vilkårlige rettsprosesser mot organisatorer og deltakere. Flere er arresterte på dette grunnlag, blant dem nestlederen i Meilizen Akhtem Chijgos, som har sittet fengslet siden 29. januar og nylig fikk forlenget varetekt ut juli.

Mens det russiske regimet gjorde stort poeng ut av hundreårsdagen for det angivelige folkemordet på de kristne armenerne, så går den russiske okkupasjonsmyndigheten på Krim inn for at minnedagen for Sürgün 18. mai skal forbigås i stillhet. Søknader om offentlige markeringer av minnedagen blir konsekvent avslått. Oppfordringer til offentlige markeringer av minnedagen blir forfulgt som politisk kriminalitet. Ønsket er at den skiftes ut med «en gledens dag» 21. april, til minne om at Putin underskrev dekretet om rehabilitering av krimtatarene og andre folk på Krim. Den russiske okkupasjonsmyndigheten jobber på spreng med å omdanne Krim til et uutholdelig diktatur for de rettighetsbevisste krimtatarene.

Samtidig er krimtatarenes markering av Sürgün nylig med stort flertall blitt anerkjent av det ukrainske parlamentet som en offisiell merkedag, som vil bli markert av alle som forstår hvor viktige krimtatarene er.  18. mai er vi alle krimtatarer.