Krimtatarene: En nasjon av demokratiaktivister

Krimtatarenes videre skjebne på Krim handler om demokratiets og menneskerettighetenes kår i hele det tidligere Sovjetunionen – og i Europa og resten av verden.

Skjebnen vil ha det til at krimtatarene dagen etter vår egen nasjonaldag, 18. mai, markerer årsdagen for verdenshistoriens mest effektive og brutale deportasjon av rundt 200 000 kvinner, barn, eldre og syke. Natt til 18. mai 1944 slo Stalin-regimet til, og rensket i løpet av få dager hele halvøya for de som var igjen, etter at de mest arbeidsføre var sendt i tyske arbeidsleire eller var med på å slå nazistene tilbake. De ble sendt i kuvogner til skogene i Sibir. Halvparten døde under transporten som tok flere uker, og av sult og sykdommer og summariske henrettelser. For krimtatarene var deportasjonen i 44 kulminasjonen av et kontinuerlig folkemord siden Krim ble erobret av den russiske Katarina den store mot slutten av 1700-tallet.

De minnes 18. mai som Sürgün, som betyr eksil på det tyrkiskbeslektede språket deres. Sürgün framstår som en ufattelig skjærsild for hele den krimtatarske nasjonen, med den umenneskelige transporten, og under ekstreme forhold først i de sibirske skogene og etter hvert på de usbekiske bomullsmarkene. At de klarte å overleve denne prøvelsen som nasjon og med Sovjetunionens oppløsning i 91 vende tilbake i stort antall til Krim, er en beretning med bibelske dimensjoner. Vel vitende om at de har stått overfor en overmakt som helst har villet se dem opphøre som egen nasjon, har krimtatarene visst å organisere seg politisk, og hele veien kjempe med ikkevoldelige, politiske midler for retten til å eksistere og vende tilbake til sitt rettmessige hjemland Krim. Krimtatarene og deres ledere har med det gått i bresjen i kampen for sivile rettigheter mot det sovjetiske regimet, og som nasjon utgjort en sentral del av den sovjetiske menneskerettighetsbevegelsen. Krimtatarenes rettighetskamp var en viktig faktor i utviklingen som til sist førte til Sovjetunionens fall.  Deres ledere har betalt med årevis i sovjetiske fangeleire, og den fremste av dem, den ukrainske parlamentarikeren Mustafa Dzhemilev, har bak seg verdens lengste sultestreik over 303 dager. Krimtatarene var i 1987 de første i Sovjetunionen med politiske protester på den røde plass, og de innførte teltleiren som virkemiddel, som inspirerte oransjerevolusjonen i 2004 og Maidan i 2014 i Kiev. 

Krimtatarenes hjemvendelse til og fortsatte eksistens i hjemlandet Krim er på denne bakgrunn også et symbol på det endelige oppgjøret med den stalinistiske totalitarismen og demokratiseringen av det tidligere Sovjetunionen. Vi har med krimtatarene ikke å gjøre med en dødsdømt rest av det osmanske imperiet, slik mye av mediedekningen feilaktig gir inntrykk av, men med framtida for det postsovjetiske området. Krimtatarene er tilbake på Krim, men møter i den nye russiske okkupasjonsmyndigheten påny regimet som gjør gjeldende et folkemord på den opprinnelige nasjonen på Krim. Krimtatarenes videre skjebne på Krim handler om demokratiets og menneskerettighetenes kår i hele det tidligere Sovjetunionen – og i Europa og resten av verden.

Putins dekret om rehabilitering av krimtatarene i kjølvannet av invasjonen, er skuebrød mot realitetene på bakken på Krim. Anledet av den unge og billedskjønne sjefsanklageren Natalja Poklonskaja har okkupasjonsregimet erklært krimtatarenes politiske og kulturelle institusjoner krig. Krimtatarenes politiske organisasjon, folkeforsamlingen Qurultayen og det utøvende organet Mejlizen, har blitt stemplet som «ekstremistisk» og står i kontinuerlig fare for å bli forbudt. Mejlisens tidligere leder Mustafa Dzhemilev og den nåværende Refat Chubarov har begge fått innreiseforbud til Krim. Samtidig som den trygge politiske organiseringen er satt under press har krimtatarene opplevd flere tilfeller av bortføringer av unge mennesker. Noen har forsvunnet, flere har blitt funnet drept og noen har dukket opp igjen og i frykt for eget liv presentert oppdiktede usannsynlige historier om bakgrunnen for forsvinningen, med den åpenbare hensikt å spre ytterligere forvirring, frykt og usikkerhet i befolkningen.

Okkupasjonsregimet skrudde tommestikken ytterligere til da den krimtatarske uavhengige TV-kanalen ATR 1. april i år ble tatt av lufta, etter flere mislykkede forsøk på å få omregistrert kanalen under russisk lovgivning. Alle søknadene kom i retur med ulike byråkratiske, søkte begrunnelser, som ved nærmere ettersyn viste seg ikke å ha hold i gjeldende regelverk. Mens okkupasjonsmyndighetene latterliggjorde kanalen med påstander om at de med vilje ikke hadde fylt ut søknadene riktig, så gjorde sjefsanklager, også kjent som «prosecutie», Poklonskaja, i en twittermelding det klart at det ikke var aktuelt med en TV-kanal på annet språk enn russisk på Krim.

Før ATR ble stengt ble det gjennomført en razzia mot TV-kanalen. Målet for de kamuflerte innsatsstyrkene var all dokumentasjon som fantes fra demonstrasjonene foran parlamentet i Simferopol 26. februar 2014, dagen før invasjonen tok til da væpnede styrker nattestid inntok parlamentsbygningen. Okkupasjonsregimet har stemplet 26.februardemonstrasjonen som ulovlig, og bruker nå den inndratte dokumentasjonen fra demonstrasjonen som grunnlag for vilkårlige rettsprosesser mot organisatorer og deltakere. Flere er arresterte på dette grunnlag, blant dem nestlederen i Meilizen Akhtem Chijgos, som har sittet fengslet siden 29. januar og nylig fikk forlenget varetekt ut juli.

Mens det russiske regimet gjorde stort poeng ut av hundreårsdagen for det angivelige folkemordet på de kristne armenerne, så går den russiske okkupasjonsmyndigheten på Krim inn for at minnedagen for Sürgün 18. mai skal forbigås i stillhet. Søknader om offentlige markeringer av minnedagen blir konsekvent avslått. Oppfordringer til offentlige markeringer av minnedagen blir forfulgt som politisk kriminalitet. Ønsket er at den skiftes ut med «en gledens dag» 21. april, til minne om at Putin underskrev dekretet om rehabilitering av krimtatarene og andre folk på Krim. Den russiske okkupasjonsmyndigheten jobber på spreng med å omdanne Krim til et uutholdelig diktatur for de rettighetsbevisste krimtatarene.

Samtidig er krimtatarenes markering av Sürgün nylig med stort flertall blitt anerkjent av det ukrainske parlamentet som en offisiell merkedag, som vil bli markert av alle som forstår hvor viktige krimtatarene er.  18. mai er vi alle krimtatarer.