Altså, naivt: Leit at arrangementer som er ment å skulle samle folk blir arenaer for splid og konflikt, tenker nå jeg. Det bør ikke være noe mål i seg selv. Putin-regimet vil uansett ha propagandaeffekt av det, slik de hadde med 9. mai-markeringen sin. De er tjent med at konfliktlinjene blir tydelige, og at vi på vår side vakler og er uenige med hverandre. Hvor stor støtte har egentlig Ukraina i den krigsfryktende befolkningen? Putin-regimet har den voldsomme fordel at de har nakketak på de folkene de kontrollerer, mens vi altså forsøker å praktisere demokrati og ytringsfrihet, noe som gir store muligheter for Putin-regimet til å utvikle og styrke femtekollonner under deres kontroll i samfunnet vårt. Fredsmarsjen vi arrangerte 21. september i fjor var et forsøk på å rekke en utstrakt hånd til den hardt pressede demokratiske opposisjonen i Russland. Vi, dvs. representanter for Den ukrainske forening i Norge,var i møte med Norges fredsråd, men fikk ikke dem med på å stille seg bak dette initativet. Fredsbevegelsen i Norge ser på NATO som en større trussel enn Putin. Siden da er altså den karismatiske lederen som ga håp og kraft til den russiske opposisjonen Boris Nemtsov skutt og drept på åpen gate. Putin-regimet er på offensiven og kan fornøyd kvittere med stadig flere Putin-vennlige maktovertakelser i vesten, mens vi på vestlig side er i villrede og på febrilsk leting etter muligheter til å normalisere forholdene til Russland igjen. Det mumles om at Obama har inngått en München-aktig avtale med Putin om at de skal få beholde Krim mot at resten av Ukrainas territorielle integritet blir respektert, som om det vil være en løsning å stole på. Det er situasjonen, Staale Skjelstad. Jeg sier som Sverre Krangleskogheim: Gakk, gakk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar